I dag er det 65 år siden krigen i Europa var over. I all gleden over at nesten seks år med krig var forbi, våknet man også opp av blodtåka over de vanvittige myrderiene som nazistene hadde utført i sine bestrebelser med å skape tusenårsriket. 6 millioner jøder ble umenneskeliggjort av nazistene og ofret i SS kuleregn eller konsentrasjonsleirene.

Den ene krigen er ulik den andre, og man skal vokte seg vel for å gjøre lettvinte sammenligninger med katastrofen som rammet Europa mellom 1939 og 1945. Men det er samtidig noen forhold som alltid er riktig. Totalitære regimer, uansett farve, har det til felles at de undertrykker sin egen befolkning. Dessverre er det ikke slik at myrderiene under andre verdenskrig var det verste massedrapet i det 20. århundre. Opp mot 70 millioner mennesker kan ha mistet livet i Maos Kina (1949 – 1976), enten direkte ved henrettelser eller indirekte ved vanstyre. Under knappe fire år med Røde Khmer ved makten i Kambodsja, ble 2 millioner drept, av en befolkning på totalt 7 millioner mennesker.

På 1930-tallet tok dikteren Arnulf Øverland stilling for kommunisme og ateisme. Han var en av de første som advarte mot nazismen. Diktet “Du må ikke sove” vil vekke oss og varsle om det som foregår i Europa på denne tiden. Diktet er skrevet i 1936, og Øverland er profetisk og skjønner hva som skjer, han ser at – “Europa brenner”. Senere – da de totalitære erfaringene i Sovjetunionen kom for en dag – forlot Øverland kommunismen og ble konservativ. Men tankene – beskjeden som skal appelere til menneskets samvittighet i møtet med totalitære regimer – er like gjeldende i dag, overfor dagens moderne undertrykkere, som det var på 1930-tallet overfor nazistene.

Du må ikke sove!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi – Europa Brenner!

Europa brenner ikke lenger. Men andre steder i verden brenner, og jeg er stolt av at norske kvinner og menn er villige til å risikere alt, for å hjelpe til i kampen mot undertrykking. De gjør det ingen gjorde på 1930-tallet.