Cracked actor

Dagbla kom i går med årsakene til at det er “flere fattige” i Norge. Dette kommer sikkert til å følges opp med svoveluttalelser om alt som er feil, og avsluttes med et eller annet rop om en nasjonal dugnad mot fattigdom. Kanskje bør vi først bestemme oss for om målsetningen er å hjelpe mennesker ut av fattigdom, eller om det er å gjøre det litt bedre å være fattig.

Fattigdomsdebatten i Norge har en tendens til å handle om sosialhjelpens størrelse og hvor mange som mottar sosialhjelp. Debatten burde imidlertid ha handlet om hvor mange som har sosialhjelp som eneste inntekt, eller som hovedinntekt. Ser man på statistikken så har var det i 2009 for første gang på mange år en oppgang i antallet mennesker som mottok sosialhjelp. Normalt følger dette utviklingen i arbeidsmarkedet, ettersom mange av de som får sosialhjelp, mottar supplerende ytelser eller har sosialstønaden slik den var ment å være; som en korttidsytelse. Oppgangen i 2009 overrasker sånn sett like lite som den gradvise nedgangen årene i forveien.

Hvorfor diskuterer vi da antallet som mottar?

Det har selvsagt sammenheng med at det er den kvantitative målsetningen om antallet mottagere, eller antallet som til en hver tid befinner seg under det relative fattigdomsmål som politikken styrer etter, som kan gi politikerne rose i knapphullet eller resultere i krav om rulling i tjære og fjær. Burde vi ikke hevet brynene litt?

For det hjelper jo fint lite med lett bris på toppene, om havet er bunnløst. Hva med dem på bunn? I samme periode som antallet sosialhjelpsmottagere gikk jevnt og trutt nedover, var antallet som hadde dette som hovedinntekt eller eneste inntekt – over mange år! – relativt stabilt. Vi snakker om ca 50 000 mennesker.

Bidrar man til å hjelpe flere fattige ut av fattigdom ved å heve sosialhjelpen litt, f.eks. gjennom standardiserte, nasjonale satser på SIFO-nivå, slik blant annet KrF vil? Hvis det er sånn at blant de rundt 120 000 sosialhjelpsmottagerne i landet er 70 000 som får hjelp mens de er mellom jobber, så kan ikke det være eneste svaret. For de 50 000 som har dette som hovedinntekt er det grunn til å tro at det knapt vil merkes i det lange løp. Problemet er jo at de er mottagere av stønad. Feil stønad.

Nasjonale satser har heller ingen ting for seg. Hvorfor skal det være et makromessig mål med like satser over alt, når kommunene som administrerer tjenestene er mangfoldige når det kommer til tilleggsytelser og hjelpetilbud, og mottagerne skal behandles individuelt? Det er jo ikke for geografiens skyld at vi har en sosialtjeneste!

Dagbla referer til Axel West Pedersen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, og lister opp seks grunner til at det blir “flere fattige” (dette er sitat, og jeg retter ikke Dagbla’ sine skrivefeil):

Følger ikke intektsveksten

Middelklassen tar jobbene

Industrien krever høyre utdanning

Finanskrisa rammer de fattige

Trygda henger etter

Vanskelig å utgjevne forskjeller

Skal man diskutere inntektsvekst, så burde det kanskje vært definert hvilke fattige som det her pekes på. Faktum er likevel at både trygdeoppgjørene og overføringene til sosialhjelp har vært relativt gode de siste åra. Finanskrisen, derimot, rammer oss alle. Absolutt alle i Norge betaler regningen for finanskrisen. Saken er bare at utgangspunktet varierer. For den som har en jobb og oppsparte midler, som ikke skal selge hus midt i et lite boligkrakk, går det litt greiere, enn det f.eks. gjorde for meg – som riktignok har en jobb, men som har tapt flere hundre tusen kroner på bolig de siste årene. For den som har sosialhjelp som hovedinntekt tror jeg faktisk ikke effekten av finanskrisen er stort anderledes enn at noen varer koster mer. Men altså: Dette rammer alle, ikke fattige særskilt. Men, dersom Dagbla hadde spesifisert og sagt at flere faller ned i fattigdom under en finanskrise, så hadde det vært riktig.

Middelklassen tar jobbene, sies det. Altså, når det er mangel på arbeidskraft, så er det middelklassen – eller “de velstående” – som tar jobbene.

For eksempel vil flere deltidsjobbende kvinner i toinntektsfamilier øke deltidsprosenten sin. Dermed øker inntekten raskt for de familiene som ligger i midten av inntektsfordelingen. De som ligger nederst klarer imidlertid ikke å nyttiggjøre seg den samme effekten, sier West Pedersen.

Saken er jo den at disse velstående “deltidsarbeidende kvinnene i toinntektsfamilier” (heng med!) har noe som mange av de 50 000 som har sosialhjelp som hovedinntekt ikke har, eller har problemer med å realisere: ARBEIDSEVNE. Nøyaktig hva er det som er overraskende med at det er de arbeidsføre som tar ledige jobber når arbeidsmarkedet skriker etter arbeidskraft?

Av de tingene som er listet opp, er kompetansekravet i industrien trolig det mest treffende. Økte krav til utdanning i industrien, har endret norsk arbeidsliv de siste 30-40 åra. Du kan ikke lenger banke på hos fabrikken i kommunen som 16-åring og regne med å få deg en sikker jobb og stabil inntekt resten av yrkeslivet. I dag må vi kunne noe utover det rent manuelle. Vi må være utstyrt på en sånn måte at vi er mobile i arbeidslivet, slik at vi f.eks. ikke går nedenom dersom jobben en dag er borte. Problemet her er ikke løst over natten, og i alle fall ikke over en rødgrønn natt, som er mer opptatt av frukt og lek i skolen, enn av kunnskap og resultatmål. Det bidrar heller ikke til å gjøre situasjonen bedre når programmer for å styrke basiskompetansen til voksne i arbeidslivet forsømmes, eller at matching og coaching fra det offentliges side når det kommer til arbeidsformidling, ikke akkurat består testen. Men det er jo lov å gjøre noe med det. Sørge for at de som skal gjøre jobben faktisk kan det som det forventes av dem, er ofte et godt sted å starte.

Ansatsen til Dagbla kunne vært grobunn for en fornuftig debatt, om det bare ikke hadde vært for at man snubler på hoppet, har ujevn skiføring i svevet, setter et nedslag som påfører Arne Scheie opptil flere hjerteanfall, før det ender opp med et legendarisk tryn rett før fallgrensa. Kan noen fortelle meg hvor mange fattige vi klarer å hjelpe over i en bedre tilværelse med å fokusere på forskjeller?

Dagbla fastlår: Det er vanskelig å utjevne forskjeller. Ja. Jeg vil si det er bortimot umulig, i alle fall om vi skal holde oss til den samfunnsform vi tross alt har tilslutning til i Norge: Demokrati, liberal rettstat og markedøkonomi. Men det er ikke bare umulig, det er dertil meningsløst. Det blir ikke færre fattige selv om en riking kjører seg i grøfta, selv om forskjellene blir litt mindre. De fattige har det ikke lettere eller bedre om vi gjør det litt mindre lønnsomt å jobbe, enn det allerede er.

Når vi gjør fattigdomsdebatten om til en debatt om forskjeller, så målsettes fattigdomsinnsatsen på å gjøre det litt bedre å være fattig, ikke å hjelpe flere ut av fattigdom.

Da burde det ikke overraske noen at det er “flere fattige”.