Cracked actor

I dag ble det kjent at tre mennesker med tilknytning til al Qaida har drevet med terrorplanlegging i Norge. Nå er det ikke stadfestet om det var planlagt for angrep i Norge, men det er jo ikke unaturlig å tro at det kan skje. Politiets Sikkerhetstjeneste, som her avslørte episoden før det kom til aksjon, har jo tidligere påpekt at det også i Norge finnes mennesker eller grupper av mennesker som kan være villig til å bruke vold for å få oppmerksomhet om politiske saker. Eller bruke terrorisme, som det også kalles.

Statsministeren og Justisministeren håndterte etter min mening saken godt: Avbrøt det de holdt med på og informerte folket om alvoret i saken. Og, i tillegg informerte de om at trusselbildet i Norge vurderes som uendret, og i grunn at folk ikke nå må gå i panikk og frykte at det kan skje noe hvor som helst – når som helst. Litt i motsetning til det tidligere justisminister Odd Einar Dørum gjorde for fem år siden, i kjølvannet av terrorangrepene i London.

I 2005 – det kjennes ut som en evighet siden – skrev jeg to blogginnelgg om dette, som fremdeles kan ha en viss aktualitet i dag. Jeg limer inn dem her.

Når frykt spres – 25. juli 2005
To uker etter terroraksjonene i London i begynnelsen av juli smalt det igjen. Nok en gang i London. Senere i Egypt, hvor 88 mennesker mistet livet. I Irak smeller det rett som det er. Terrorisme er en blitt en daglig nyhet. Har terroristene nådd sine mål?

Terrorisme handler om to ting: Politikk og frykt. De som bruker terroristiske virkemidler gjør det fordi de ønsker å oppnå noe politisk. Dette kan være alt fra å rette oppmerksomhet mot enkelte politiske saker, til faktisk å oppnå politisk endring. Selv om det finnes historiske eksempler på politisk endring som følge av terror, ender det som regel med at man får oppmerksomhet.

Jeg opplever at det er en generell redsel i Norge for at det snart kan smelle her. Som jeg skrev tidligere så kan dette komme til å skje. Dog vil jeg nok en gang påpeke at sannsynligheten nok er større andre steder, samt at man bør kunne avkreve en viss edruelighet når det formidles hva som er antatte terrormål i Norge. Norge er ikke som Egypt, Irak eller Storbritannia. Skal vi likevel anta at det er like sannsynlig at den neste undergrunnsbanen som det aksjoneres mot ligger i Oslo? At den neste politistasjonen som blir sprengt ligger i Drammen? At det neste turistmålet som rammes er Skibladner?

Justisminister Odd Einar Dørum uttalte i avisene i helgen at nordmenn må innstille seg mentalt på at det vil skje terroraksjoner i Norge. Hva mener han egentlig med dette? Hva ønsker han egentlig å oppnå? Og viktig; hvordan innstiller man seg mentalt på at noe slikt skal skje? Betyr det bare at man ikke skal reagere med sjokk dersom det skjer?

Etter min mening bidrar justisministerens råd til å nøre oppunder befolkningens frykt, som i slike tilfeller som dette faktisk er langt over grensen for det irrasjonelle. Det justisministeren og de øvrige myndighetene som har med sikkerhet å gjøre burde gjort, er å informere folk om hva de vet, hvilke steder aksjoner kan inntreffe, hva myndighetene akter å gjøre for å forhindre at aksjoner skal inntreffe.

Dersom det er muslimske fundamentalister vi skal være redde for, og jeg antar det er disse justisministeren har i tankene; hvorfor vil disse angripe oss? Har det med Norges involvering i Afghanistan og Irak å gjøre? Ville det ikke være mer rimelig å forvente at regjeringen gjorde det de kunne for at Norge ikke skulle være et angrepsmål enn at man skal spre ytterligere frykt i befolkningen? Svaret på det vet vi. Dersom man opplever voldelig motstand mot vedtatt politikk blir måloppnåelsen enda viktigere for myndighetene, noe annet vil jo være å gjøre knefall for terrorismen. Til en viss grad mener jeg dette ikke er urimelig, dog er det noe fantasiløst å si dette gjentatte ganger samtidig som man ber folk om å forberede seg mentalt på noe som det i utgangspunktet er ganske umulig å forberede seg på!

Jeg bor i Trondheim. Kanskje ikke det største terrormålet i landet, men gitt justisministerens velmenende råd: Hvordan skal jeg forberede meg mentalt på terrorisme i Trondheim? Vel, første oppgave blir å vurdere hvor i Trondheim det kan forekomme aksjoner. Fra de siste terroraksjonene i London og Egypt vet vi at områder hvor folk oppholder seg, kommunikasjonsknutepunkter og turistmål, er egnede terrormål. Her i byen er det ikke så mange kommunikasjonsknutepunkter, i alle fall ikke som jeg ferdes på. Men jeg jobber i Rådhuset, som ligger rett ved det største turistmålet i byen, Nidarosdomen. Skal jeg la være å gå på jobb? Skal jeg gå på jobb, og håpe at det ”ikke skjer noe (i dag heller)?” Skal jeg gå på jobb og tenke; ”smeller det så smeller det?” Skal jeg ta kontakt med forsikringsselskapet og tegne livsforsikring? Skal jeg uglese alle som ser ut som muslimer, som kanskje er såpass suspekte at de nærmer seg Nidarosdomen og som bærer en ryggsekk? Bør jeg bruke litt ekstra tid hver morgen sammen med kone og unger, slik at vi får sagt adjø på en ok måte? Skal jeg være redd?

Myndighetene bør, slik jeg vurderer det, være forsiktige med å komme med anmodninger ala det justisministeren har gjort her. Jeg tror helt oppriktig at dette bare bidrar til å nøre oppunder en irrasjonell frykt i befolkningen, som i neste omgang kan komme til syne i irrasjonelle handlinger, for eksempel rettet mot muslimer, med ryggsekk, i retning en buss eller et turistmål.

Hvor kommer terroren i Norge? – 13. juli 2005
I kjølvannet av terroraksjonene i London har det blitt satt fokus på muligheten for terrorisme i Norge. Mange blir vettskremt av slikt prat. Som om det ikke er skremmende nok å tenke på at så omfattende terror foregår rett utenfor stuevinduet, blir vi altså nå pepret med informasjon om hvor terroren vil foregå her til lands. Ikke misforstå, jeg mener absolutt at det er en oppgave å gi vurderinger av dette, men når de såkalte terrormålene blir alt fra veldig spesifikke ting som kommunikasjonssamband til “der hvor folk ferdes” (eller festivaler), bidrar ikke mediene til å skape en rasjonell forståelse av hvordan ting henger sammen. Man får tvert i mot et inntrykk av at terrorismen er totalt tilfeldig, men alle som har vurdert dette litt mer enn det man får kjennskap til gjennom aviser og TV, vet at dette ikke er tilfelle. I dag fremstilles det som veldig sannsynlig at terrorismen vil nå Norge. På et eller annet tidspunkt kan dette gjerne komme til å skje, men hvor sannsynlig er det at det skal skje nå, og hvor vil angrepet i så fall komme?

Jeg heller mot at sannsynligheten for terrorangrep er større andre steder, deriblant Danmark, som jo nevnes direkte. Danmark har vært vesentlig høyere på banen enn det Norge har vært i Irak, noe som er grunnen til at de nevnes spesielt. Uten at det trenger å ha noen sammenheng, viser det seg også at Al Qaida slår til i land som i varierende grad har vært/er utsatt for også andre terroraksjoner. Spania har hatt og har fremdeles et betydelig terrorproblem knyttet til konflikten i Baskerland. I Storbritannia har over 4000 mennesker mistet livet i innenlandske terroraksjoner etter at the troubles begynte i Nord-Irland på slutten av 1960-tallet. Den konflikten er delvis bilagt nå, heldigvis, men det er fremdeles mye uro knyttet til Nord-Irland. I tillegg har det vært enkelte utslag av rase-uro i både Spania og i Storbritannia, knyttet til store, konsentrerte og ikke-integrerte innvandrermiljøer. For noen år siden kom det til gatekamper i både Oldham og Yorkshire mellom depriverte innvandrermiljøer og innvandrerfiendtlige patrioter.

Til sammenligning har Norge nesten vært helt forskånet fra terrorisme, hvis vi ser bort i fra en bombe mot et 1. mai tog rundt 1980 og hadelandsdrapene, begge aksjonene utført av nynazister, slaget i Arendal, ledet av en harmdirrende Arne Myrdal, samt enkelte voldelige tilfeller i forbindelse med utbyggingen av Alta-vasdraget på slutten av 1970-tallet, har det ikke vært noen tilfeller av politisk voldsbruk i Norge etter 2. verdenskrig. I motsetning til i Spania og i Storbritannia har man i Norge vært relativt sett vært flinke til å integrere innvandrere. Dette skyldes blant annet at man har hatt en effektiv innvandringsstopp siden 1975, og at man – til tross for mange åpenbare feilprioriteringer – har hatt mye fokus på problemer knyttet til innvandring, integrering og rasisme. Sånn sett tror jeg at Al Qaida vil ha vanskeligere for å få fotfeste i Norge enn i hhv Spania og Storbritannia.Dette betyr naturligvis IKKE at det ikke er mulig at Al Qaida har en sovende celle i Norge. Mange ting tyder på at det har vært mulig for medlemmer derfra å komme inn i landet, jf at Mulla Krekar har kommet inn, til tross for hans tilknytning til ansar al Islam og Al Qaida.

Det viser seg at sted og tidpunkt terroristene slår til på ikke er så tilfeldig som man gjerne tror. På slutten av 1990-tallet sprengte Al Qaida ambassaden til USA i hhv Kenya og Tanzania. På dette tidspunktet knyttet USA seg enda sterkere til Saudi Arabia, for å verne om sine interesser i Midtøsten. Samtidig kan aksjonene sees på som en konsekvens av USAs mislykkede operasjoner i Somalia. Både Somalia og Tanzania har befolkningsgrupper hvor Al Qaida og muslimsk fundamentalisme står sterkt (på Zanzibar i Tanzania er det mange aktive celler som har utgangspunktet sitt). Angrepet i Spania i fjor kom på dagen to og et halvt år etter smadringen av World Trade Center og styrten i Pentagon i 2001, samtidig som det var like i forkant av parlamentsvalget i Spania. I forhold til valget kan man faktisk snakke om at Al Qaida lykkes med opplegget, opinionen i Spania snudde totalt, fra et flertall for fortsatt borgerlig styre til sosialistisk flertall, hvoretter den nye regjeringen gjorde alvor av løftet om å trekke Spania ut av Irak.

Det nevnte angrepet i USA kan jeg egentlig ikke helt feste til noen annen begivenhet, men det var på mange måter her det hele startet for alvor. Når Al Qaida endelig skulle slå til forsøkte de å slå ut verdens finansielle sentrum (WTC), verdens militære sentrum (Pentagon) og verdens politiske sentrum (White house). De lykkes helt med den ene destinasjonen, delvis med den andre, mens det hvite hus ble reddet av en gjeng tapre passasjerer mens de fløy over Pennsylvania.

Selv om terrorismen ofte kan virke veldig tilfeldig i valg av mål, midler, tid og sted, så vil jeg hevde at det ikke er slik. Eksemplene ovenfor mener jeg begrunner denne påstanden. Når man så skal knytte dette til sannsynligheten for at noe slikt skal skje i Norge, bør man derfor vurdere disse forholdene:

1. Hvor?
2. Når?
3. Hvorfor?

Dersom noe skal skje i Norge er det slik jeg ser det to områder som kan være utsatt. Det ene er oljeinstallasjonene Off-shore. Et angrep på en plattform vil kunne lamme den norske oljeproduksjonen enormt, og som en av verdens største oljeeksportører, vil det få vesentlige ringvirkninger på verdensøkonomien. Nettopp dette kan også være et motiv for å utføre en aksjon i Norge. Det er imidlertid vanskelig å sannsynliggjøre noe tidspunkt, strengt tatt kan det skje når som helst, uten at det øker sannsynligheten for at det skal skje i det hele tatt. I tillegg vil det jo skape uante problemer for den innenlandske økonomien i Norge. Det andre målet mener jeg ligger i Oslo, og da i sammenheng med internasjonale møter etc. En slik begivenhet er utdelingen av Nobels fredspris 10. desember hvert år, hvor ofte noen av verdens mest innflytelsesrike personer er tilstede. Et angrep her vil være et angrep på noe av det mest grunnleggende i vår del av verden, og for så vidt i alle deler av verden foruten de hvor fundamentalistene rår, nemlig fredstanken. Nobelprisen er utvilsomt den mest anerkjente fredsprisen som finnes, kanskje den mest anerkjente prisen overhodet, og et angrep i en slik forbindelse vil garantert få meget stor oppmerksomhet, noe terroristene ønsker. Men er dette egentlig sannsynlig?

Terrorister er rasjonelle aktører, som ikke opptrer tilfeldig. Med hvilken hensikt skulle Al Qaida angripe Norge? Når det er sagt så kan det egentlig hevdes at vi er utsatt for terror, i det vi lever med disse advarslene som verserer. Dette skaper frykt i befolkningen, potensielt bevegelse i opinionen, og kan få konsekvenser i den retning terroristene ønsker, uten at de egentlig har gjort noe annet enn å spille inn et lydbånd. Vi ser det videre i det at man fra politisk hold signaliserer – og gjennomfører – tiltak for å forhindre terrorisme, tiltak som i mange sammenhenger kan kalles innskrenkende for borgernes sivile rettigheter. Selv om det absolutt er mulig at Norge en gang vil oppleve dette, mener jeg at mange andre land står foran i køen. Og, den dagen det kommer, tror jeg faktisk det er mer sannsynlig at Gullfaks B går i lufta enn at den fremtidige nobelvinner Bob Geldof får så jakka passer! Så hvorfor skal mediene skremme småfulle tenåringer på Quartfestivalen?