Ukeslutt

På mandag hadde jeg hjemmekontor i Trondheim, noe som var veldig praktisk også i og med at det er kommunestreik. Datteren min går i en av de skolene som er tatt ut, og hun liker ikke streik. Hun synes skolen skal være åpen, på lik linje med f.eks. Ordførerkontoret. Men den gang ei.

Vi streiker for oss selv og benytter oss av de kontaktene vi har, både Trondheims ordfører og jeg. For vår del betydde det at Edda tok turen til Orkanger og besøk til mormor og bestefar. Og der fikk hun et solid plaster på streikesåret, nemlig en ridetime.

Streikens første offer

Så mens kommunestreiken trappes opp, streikekassene tømmes og kommunekassene sparer flere titalls millioner kroner i sparte lønnskostnader hver eneste dag, får altså noen utvidet horisonten fra hesteryggen, og oppfyllt et ønske hun har hatt i lang tid. Takk Anders Folkestad!

Integrering på dagsorden
SV har landsstyremøte i helga, og der skal de i følge mediene rappe integreringssaken fra Frp. Det er interessant, både fordi SV mener Frp tydeligvis har en integreringspolitikk som lar seg rappe, og at partiet nå skal begynne med erkjennelse av at innvandringen bringer med seg noen utfordringer som må løses med andre virkemidler enn med puter som syes opp under armene på folk. Fra å mene at det meste går bra i Norge, mener SV nå at integreringen er mislykket.

Dem om det.

Osloskolen er et eksempel på at utfordringene knyttet til innvandring helt fint kan la seg løse, gjennom målrettet fokus på viktige arenaer hvor folk møtes. SV, derimot, vil svartmale det faktum at noen skoler har en høy adel elever med innvandrerbakgrunn – samtidig som de ikke presenterer andre løsningen enn å justere skolegrensene. Skulle man tatt SV på alvor, så burde de i det minste turt å foreslå bussing eller annet. Men det gjør de altså ikke. I stedet fortsetter svartmalingen, med påstander om ghettofisering.

Så da er vel dette litt som den varme skolematen som endte opp med et halvt eple som foreldrene betaler for selv.

Nya Moderaterna starter lokallag i Oslo
I morgen er det Svenska flaggans dag, Sveriges nasjonaldag. Dagen feires som markering av valget av Gustav Vasa som konge i 1523, som vel kan kalles starten på Sveriges tid som Europeisk stormakt i middelalderen. Nordmenn liker gjerne å påpeke at vi kan dette med nasjonaldag langt bedre enn våre venner i øst, og det er i alle fall tilfelle at vi har feiret vår nasjonaldag på en helt særegen måte, i langt flere år enn svenskene. Men Svnskene har ikke noe storebrorkompleks, og de ønsker en sterkere markering av dagen sin. Lykke til, og gratulerer med morgendagen!

Men det viktigste i Sverige i år er ikke nasjonaldagen. Det er valget til ny Riksdag, som finner sted 19. september. For fire år siden overtok en borgerlig koalisjon – Allians for Sverige, bestående av Moderata Samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterne – regjeringsmakten, etter flere år med sosialdemokratisk mindretallsstyre.

Den gang, i 2006, var jeg så heldig å få være i Sverige en lang periode under valgkampen. Vi var tre fra Høyre som dro over for å lære om Moderaternas valgkamp – veldig inspirerende! Vi fikk til og med omtale i Aftenposten.

Høyre på tur!

Valget i september blir spennende. Etter mange år med sosialdemokratisk styre, og med stadig økende antall svansker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, ble styrking av arbeidslinjen hovedsaken for Alliansen i 2006. Det betyr at ofte at man må gjennmføre tiltak som i første omgang oppleves som upopulære, og da løper man selvsagt en risiko for ikke å bli gjenvalgt. Og, venstrealliansen av Sosialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljøpartiet har lenge ledet på meningsmålingene. Men Sverige har ikke fått vite nøyaktig hva de rødgrønne partiene har ønsket å gjennomføre, eller hvordan de skal få til å bygge bro over intern uenighet. Mye var ventet å komme den 3. mai, da venstrealliansen skulle presentere et felles opplegg for budsjettbehandlingen. Men fikk man de svarene man entet på?

Mye kan tyde på at svenske velgere heller slutter opp om den borgerlige alliansen. I en meningsmåling denne uken passerer Moderaterna Sosialdemokraterna som største parti i Sverige, med 34,5 pst. mot 29,9 pst. Enda mer interessant er det at den borgerlige alliansen leder med 6,6 prosentpoeng på de rødgrønne. Om Moderaterna skulle ende opp med å bli største parti, er det en begivenhet av historisk karakter, Sosialdemokraterna har ikke vært under 30 pst. siden 1920, og Moderaterna har aldri vært største parti i Sverige. Det er lenge til valget, så ingenting er avgjort. Men det burde uroe Mona Salin at tradisjonelle sosialdemokratiske velgere nå slutter opp om Moderaterna og statsminister Fredrik Reinfeldt.

I Oslo bor det mange svensker. Disse er også viktige velgerei valget som kommer, og Moderaterna vil derfor i morgen – på Svenska Flaggans dag – opprette et eget lokallag her i byen. Riksdagsmedlem, og Norgesvenn, Christian Holm kommer. Møte opp ved Høyres hus klokken 13:00.

Er politikken død?
Av det ovenstående gir kanskje svaret seg selv, men lederkandidat i Unge Høyre, Stefan Heggelund, har et interessnt innlegg på trykk i Aftenposten i dag (som kan leses her). Stefan reiser spørsmålet om partifinansieringen i Norge i dag, bidrar til å stenge inne engasjement som vi vet finnes – både blant yngre velgere og andre:

I løpet av det siste året har det oppstått en ny politisk bevegelse i USA, kalt Tea Party-bevegelsen. Målinger har vist at oppimot 28 % av amerikanerne identifiserer seg med bevegelsen. Dette engasjementet sprer seg i sosiale medier parallelt med de tradisjonelle arenaene. Vi må bygge ned de interne partistrukturene som er utraderte og gammeldagse. Vi må åpne partiene slik at flere kan ta del i prosessene som fører til valglister og partiprogram. Vi må ta i bruk ny teknologi for å skape nye politiske arenaer. Slik kan norske partier igjen bli attraktive.

En interessant debatt, som jeg tror de etablerte partiene må ta på alvor, også nå som man forsøker å øke medlemsmassen igjen. I Oslo Høyre har vi forsøkt å modernisere prosessene knyttet til personvalg og nominasjoner, gjennom bruk av uravstmeninger. Dette er nok bare et eksempel på fornyelse, av mange som er nødvendig. Og, skal man først ha uravstemninger over slik – og andre – spørsmål, så er det kanskje en tanke å gjøre disse bindende, og ikke bare rådgivende, slik det hittil har vært?

God lørdag!

Leave a Reply