Cracked actor

For fire år siden jobbet jeg i Trondheim kommune, og ble varslet om at jeg kom til å bli tatt ut i streik dersom det ble brudd mellom KS og partene i lønnsoppgjøret. Det var, som nok alltid er i slike sammenhenger, snakket om at det nå var viktig å stå sammen, og kjempe for de kravene vi tross alt hadde forhandlet på. Fint det, men hva om de kravene jeg som arbeidstager og mitt forbund som forhandlingspart, faktisk ville bli svekket?

Poenget var at Akademikerne da, som nå, har som hovedønske at det sentral oppgjørene skulle gjelde prosentvist grunntillegg, samtidig som det skulle avsettes en stor pott til lokale forhandlinger. Her står Akedemikerne tradisjonelt alene, fordi LO, UNIO og YS vil beholde den sentrale lønnsdannelsen, slik den er, med fokus på kronetillegg. I grunn er dette ganske forståelig, da de ulike forbundene faktisk organiserer vidt forskjellige grupper av arbeidstagere, med tanke på kompetanse, ansvar og arbeidsoppgaver. Men hvorfor skulle Akademikerne gå til streik for et krav som ikke bare var et annet enn det forbundet selv hadde, men dertil faktisk det stikk motsatte av det forbundet hadde?

Enden på visa var at det ikke ble streik. Heldigvis, for min del, for om streiken hadde kommet så hadde ikke jeg kunnet avspasere en dag og dra til Oslo for å gå på intervju til den jobben jeg har nå. Men hvor mye er egentlig medlemsskap i Akademikerne verdt, dersom vi skal tvinges til å ta i bruk det sterkeste arbeidskonfliktvirkemiddelet for å jobbe for målsetninger som reelt sett er i strid med våre krav?

Årets oppgjør

Det virker som om det i år har vært planlagt for streik. Grunnen til det er at spørsmålet om likelønn har vært det som har fått dominere. I likhet med Hanne Skartveit i VG, mener jeg at kravet om likelønn er en fordekning av et generelt lønnskrav til offentlig sektor. Det er ingen ting i veien med å kreve høyere lønn for sine medlemmer, men når et generelt lønnskrav fordekkes av en påstått mangel på lik lønn for likt arbeid her i landet, da faller jeg av. Det er ikke noen særlig tvil om at mange må bære ansvaret for at oppfatningen om at vi har et reelt likelønnsproblem i Norge, og forventningene om at det er i år dette skal rettes opp. Men det er en grunn til at det er vanskelig å innfri likelønnskravet, og det er at det er vanskelig å løse et problem som ikke eksisterer. Dette burde være noe å tenke på for LO, som nå planlegger opptrapping.

Noe av det som er skremmende med årets oppgjør, er den manglende viljen til å tenke helhetlig i forhold til å løfte lønnsnivået i såkalte kvinnedominerte grupper. For det eneste fagbevegelse, venstreside og Frp tenker på når det kommer til at typisk kvinnedominerte yrker i offentlig sektor generelt tjener mindre enn typisk mannsdominerte yrker, er at dette må imøtekommes med ekstraordinære bevilgninger, en såkalt likelønnspott.

Men Likelønnskommisjonen mente ikke dette! Tvert i mot, når det kom til spørsmålet om en ekstraordinær likelønnspott, så var det ikke enighet i utvalget som laget utredningen Kjønn og lønn. Der det derimot var enighet, var på spørsmål om:

• Den sentrale lønnsdannelsen vanskeliggjør løft for enkeltgrupper.
• Konkurransen om arbeidskraften er større mellom offentlig og privat sektor i typiske mannsyrker enn i typiske kvinneyrker.

Hvis man virkelig mener dette er et problem – og skal vi ta fagbevegelsen på alvor, så mener i alle fall den det! – så betyr det at man ikke vil løse et eventuelt likelønnsproblem med ekstraordinære bevilgninger i år. Årsaken er i grunn enkel: Lønnsdannelsen og mangel på konkurranse om arbeidskraft, vil på sikt bidra til at problemet vil gjenoppstå. Løsningen, som Likelønnsutvalget også var inne på, er å gå mer i retning av lokale lønnsoppgjør. Det ville videre vært en fordel for såkalte kvinneyrker, og lønnsdannelsen i disse, om disse også var gjenstand for etterspørsel i både privat og offentlig sektor.

Men det vil jo ikke fagbevegelsen! Tvert i mot! KS har sagt at de er villige til å legge så mye som 1 milliard kroner ekstra inn i rammen for å løfte kvinnedominerte grupper, men har også krevd at dette i hovedsak skal forhandles lokalt. Dette vil ikke UNIO, som krever at dette skal forhandles sentralt! Jeg stopper aldri å undres over hvorfor ikke UNIO ville sett seg tjent med å gå sammen med Akademikerne i stedet for LO i denne saken, for det er jo helt åpenbart at mange av deres medlemmer ville kommet nærmere sine krav på denne måten.

Sykepleierforbundet hadde for et år siden en bartekampanje, og prøvde på agitatorisk vis å gi inntrykk av at kvinnelige sykepleier hadde tjent bedre om de i stedet hadde vært mannlige sykepleiere. Men situasjonen er jo at mannlige sykepleier tjener like mye eller like lite som sine kvinnelige kollegaer!  Og, konfrontert med at sykepleiere kunne hatt mye å tjene på økt etterspørsel i privat sektor, altså gjennom konkurranseutsetting eller privatisering, det kommer selvsagt ikke på tale… Neivel. Men likelønnsmilliarder, det er det man vil man ha.

Man kjempe mot et problem som ikke eksisterer, og krever virkemidler som uansett ikke vil virke. Og regningen? Den skal sendes til alle andre, selvsagt. Da er det ikke så veldig rart om man ikke lykkes.

Les også Elin Ørjasæters glitrende artikkel om likelønn.