I anstendighetens navn!
Torbjørn Sølsnæs
May 26, 2010
Nyheter, Politikk
3 Comments
Tags: Arbeiderpartiet, Deltid, Korporativisme, Likelønn, Lønnsoppgjør, Streik
Det verste med valgløfter til korporativet er at dersom de ikke innfris, så blir det spetakkel. Derfor er ikke årets lønnsoppgjør i offentlig sektor først og fremst et oppgjør om ordinære lønnsjusteringer, men et spørsmål om såkalt likelønn. Selv om vi har lik lønn for likt arbeid i Norge, så er like fullt lik lønn for likt arbeid det viktigste kravet i lønnsoppgjøret. Og kanskje er det sånn at regjeringens problemer med å innfri dette kravet, er fordi den mangler vilje eller evne til å fortelle nettopp dette.
Det er interessant å se at Siv Jensen fra Frp legger seg til venstre for regjeringen i dette spørsmålet. Hun burde heller bidratt til å skape litt bakkekontakt i debatten. For et drøyt år siden skrev jeg artikkelen Likelønnsillusjonen for Minerva. Budskapet er på et vis aktuelt fremdeles:
Det kjønnsdelte lønnsbildet er en karikert virkelighetsbeskrivelse. Betegnende nok lever illusjonen om systematiske lønnsforskjeller med utgangpunkt i kjønn videre. Fremst i fylkingen finner vi fagforeninger og en politisk venstreside blottet for endringsvilje.
At valgkampen nærmer seg er tydelig. Markeringssaker som likelønn og kamp mot såkalt ufrivillig deltid, lanseres både av Sykepleierforbundet og av SV, som skal gjøre dette til sentrale saker i det halvåret som ligger foran oss. Selv om partiet har sittet ved makten i snart fire år uten å løse det som beskrives som et problem, spinner det videre på en karikert virkelighetsbeskrivelse om systematiske lønnsforskjeller mellom menn og kvinner med utgangspunkt i kjønn. Dersom man hadde vært opptatt av endringer i lønnsutviklingen, burde man hatt mot nok til å unngå å havne i undertøysfella.
Å hevde i dag at det finnes systematiske lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, hvor utgangspunktet er kjønn, er tilbakevist, blant annet av Enger-utvalget:
a) Forskjeller i utdanningslengde og alder forklarer svært lite av lønnsgapet i dag
b) Kvinner og menn har om lag lik lønn i samme stilling i samme virksomhet
c) Lønnsgapet følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet
d) Forhandlingssystemet opprettholder stabile lønnsrelasjoner, også mellom kvinner og menn
e) Lønnsforskjellene vokser i foreldrefasen
Når det finnes lønnsforskjeller, skyldes dette altså andre forhold enn kjønn. For eksempel spiller det inn om man jobber i offentlig eller privat sektor, om man jobber heltid eller deltid, på hvilken måte en velger å tilrettelegge egen svangerskapspermisjon etc.
Konkurranse på lønn
Noen yrkesgrupper tjener mindre enn andre. Klarest kommer dette til syne i forhold til yrkesgrupper som i all hovedsak er sysselsatt i offentlig sektor. Vanligvis pleier man å sammenligne antall utdanningsår, og det klassiske eksempelet er mellom en sykepleier og en ingeniør. Begge har om lag like lang utdanning, men den ene utdannelse er til et mer typisk kvinneyrke enn det andre. Men lønnsforskjellen mellom ingeniører og sykepleiere skyldes ikke at det ene yrket er mannsdominert og det andre kvinnedominert. Selv ikke der hvor en sammenligner lønnsnivået mellom en ingeniør og en sykepleier hvor begge jobber i offentlig sektor, forklares forskjellen med kjønnsfaktoren.
Den mangelfulle konkurransen på lønn er noe av forklaringen. Ingeniører sysselsettes både i privat og i offentlig sektor, mens sykepleiere i hovedsak sysselsettes i offentlig sektor. Konkurransen om ingeniørene er dermed sterkere, og for at offentlig sektor skal tiltrekke seg de mest kompetente søkerne, må lønnsnivået i sterkere grad harmonere med det som en ingeniør kan få i privat sektor (selv om det sjeldent vil være på samme nivå).
Interessant nok ville sosialistenes likelønnskrav hatt langt bedre muligheter til å lykkes dersom de samtidig ville tillate større innslag av for eksempel konkurranseutsatte sykehjem. Men det vil de jo ikke. Konkurranse i lønnspørsmål bryter med deres grunnleggende, kollektive holdning til lønnsdannelse. Ansvaret for det som mange opplever som urettferdig lønnsforskjell mellom mennesker med like lang utdanning, ligger hos de som er de sterkeste motkreftene mot konkurranseutsetting, nemlig partier på venstresiden og fagforeningene. Bartekampanjen til sykepleierforbundet beviser at evnen til nytenkning ikke akkurat er overdrent stor.
Frivillig og ufrivillig deltid
Et annet forklaringsmoment er hvorvidt man jobber heltid eller deltid. Mange ønsker å jobbe mindre enn 100 prosent, særlig gjelder det dem som har små barn. Mange gjør et poeng ut av at det ofte er kvinner som jobber redusert. – Ja, kvinner tar ut mer foreldrepermisjon enn menn, og jobber nok også oftere deltid i småbarnsperioden enn menn. Men er det et politisk problem? Det er jo et valg som hver enkelt (familie) tar, og som man høster både fordelene og ulempene av.
Ufrivillig deltid er betegnelsen noe får når noen takker ja til en stilling som man mener er for liten. Eller sagt på en annen måte: Man vil jobbe 100 prosent, men får tilbud om 60 prosent. Og, resten av arbeidstiden må enten fylles opp av ekstravakter eller mindre stillingsbrøker. Spørsmålet når det kommer til deltid er om dette er en villet utvikling?
I dag lever nesten 800 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. Et samlet politisk Norge ønsker at flest mulig av dem som har arbeidsevne skal delta i det ordinære arbeidslivet. Om man ikke kan jobbe heltid, så i alle fall ha muligheten til å jobbe det man klarer. Dette er idealet.
For å skape et inkluderende arbeidsliv, hvor mennesker gis en sjanse til å være på jobb med den friske delen av seg i stedet for bare å sitte hjemme med den syke, så oppfordres arbeidsgivere til å tilrettelegge arbeidsforholdene. Dette går både på arbeidsbelastning, arbeidstid, hjelpemidler etc.. Et av virkemidlene for et inkluderende arbeidsliv er en arbeidstagers anledning til å velge deltid. En naturlig konsekvens av at en arbeidsgiver åpner for deltidsansettlese, er ofte at det en er en gjenstående stillingsbrøk som står ubesatt.
Den ensidige fokuseringen på ufrivillig deltid målbærer ønsket om at alle som vil ha fulltids stilling skal få det. Men betyr det at man skal fortsette å stenge mennesker med mindre arbeidsevne, eller de som frivillig ønsker deltid, ute? Eller betyr det at arbeidsgivere skal tvinges til å opprette arbeidsplasser som ikke er verdiskapende? Noe av det viktigste med å skape rom for deltagelse i arbeidsmarkedet for mennesker som i dag står utenfor, er at alle skal oppleve å bidra. Det vil de jo ikke gjøre dersom de arbeidsplassene de tilbys er uviktige.
I valget mellom å skape et arbeidsliv med rom for alle, både de med nedsatt arbeidsevne og de som av andre årsaker ikke ønsker å jobbe heltid, på den ene siden, og å skape et mer ekskluderende arbeidsmarked med krav om 100 prosents deltagelse, er mitt valg klart. Jeg velger det arbeidsmarkedet som i størst mulig grad gir mulighet for deltagelse til alle. Og i det ligger selvsagt aksepten av at ikke alle til en hver tid får heltidsstilling, med mindre man selvsagt evner å ta de jobbene som tilbys. Dette er jo til syvende og sist også et spørsmål om individuelle valg.
Tweets that mention Cracked actor» Blog Archive » I anstendighetens navn! -- Topsy.com said:
May 26, 10 at 20:58[...] This post was mentioned on Twitter by Torbjørn Sølsnæs, Torbjørn Sølsnæs. Torbjørn Sølsnæs said: I anstendighetens navn! http://tinyurl.com/36mxmwj – likelønn og oppgjørets time [...]
Odd Ivar said:
May 28, 10 at 22:32En sann fornøyelse å lese din blogg- er veldig enig i det meste du sier. Se denne linken for mer ammunisjon i like(ekstra)lønns- debatten…
http://politiken.dk/erhverv/article981442.ece
Torbjørn Sølsnæs said:
May 29, 10 at 16:35Takk for hyggelig tilbakemelding, Odd Ivar, og link til interessant artikken om debatten i Danmark. Har blogget litt mer om streiken i dag: http://www.crackedactor.org/?p=118