Grunnen til at jeg spør er siste ukers debatt knyttet til såkalt likelønn. I Fredrikstad kommune har SFO-leder kjempet i 3 år for å få lønn tilsvarende en leder i Teknisk etat. Og nå er innsatsen kronet med såkalt seier. Altså, kommunen kommer ikke til å anke en avgjørelse fra Likestillingsnembda om at lønnsnivået for ledere i SFO og Teknisk etat skal være det samme. I nettsaken fra Likestillings- og diskrimineringsombudet står det:

Likestillingsloven krever at kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi. Den kvinnelige sfo-lederen  i Fredrikstad sammenlignet seg med fem mannlige arbeidsledere i seksjon regulering og teknisk drift. Ombudet slo fast i sin behandling av saken at den kvinnelige sfo-lederen utfører arbeid av lik verdi som de mannlige lederne hun sammenlignet seg med.

Det gir visse historiske refleksjoner når vi har en statlig oppnevnt nemd som skal avgjøre hva som er “lik verdi”. Jeg liker å tro at vi har et åpent arbeidsmarked i Norge, men jeg blir usikker på hvor åpent det reelt sett er når altså Likestillingsnemda og ombudet skal befatte seg med spørsmål som i et fritt arbeidsmarked faktisk avgjøres av… markedet. Likestillingsombudet gjør tilløp til god retorikk når hun i en kommentar i går sier avgjørelsen er “[...] en seier for alle som legger vekt på at ansvar for mennesker er like viktig som ansvar for maskiner.” Men har noen egentlig hevdet at maskiner er viktgere enn mennesker?

I gårsdagens utgave av Fredrikstad blad kan vi lese at SFO-lederen har “kjempet en lang kamp for å få samme lønnen som sine mannlige kolleger i teknisk etat i Fredrikstad kommune.”

Mannlige kolleger?  

Var ikke poenget til Likestillingsnemda at mennesker og maskiner hadde lik verdi? Og er det egentlig naturlig å kalle det for kolleger, når man åpenbart jobber med noe så ulikt som maskiner og mennesker? Er det ikke grunn til å anta at det er ulike kvalifikasjoner som er viktige for å jobbe med mennesker i forhold til maskiner?

I Dagbla i dag står en leder som støttende kaller avgjørelsen “En symbolsak med store ringvirkninger”, og videre:

For Likestillingsombudet og nemda kunne ikke avgjørelsen kommet på et bedre tidspunkt etter de siste dagers beskyldninger fra høyresiden om manglende gjennomslag.

Nei, det er ikke det som er saken. Kritikken har gått på ombudenes politiserte roller, hvor de aktivt går inn og tar stilling til løpende politiske spørsmål på en ikke-nøytral måte. Dette har vi politikere til. Dagbla burde heller lest fakta i utredningen “Kjønn og lønn” og tatt innover seg hvilke mekanismer som er lønnsdannende i et åpent arbeidsmarked.

Jeg har også skrevet om “likelønn” her.

Jeg er mainstream i Norge og sier det du hører på fest eller i selskaper, men som ingen vil ta den offentlige debatten om, sier Tybring-Gjedde til VG.

Vi vandrer sikkert i ulike miljøer, Christian og jeg. Jeg er en del på fest, men strengt tatt har jeg ikke fått med meg at den såkalte “flerkulturen” river noe i filler. Ingen har sagt det. Og, på fester hvor mennesker med annen kulturbakgrunn har deltatt, har heller ingen konfronternt dette synspunktet. Tar jeg helt feil? Kan hende. Jeg vet like lite om hva et representativt flertall i Norge mener om dette som Christian Tybring-Gjedde selv gjør.

Tybring-Gjedde peker på at Oslo har en stor innvandrerbefolkning. Ja, det stemmer. Dette utvanner Oslos kultur og identitet, om vi skal forstå ham rett. Gjør det virkelig det? Innflytting til Oslo er ikke noe nytt fenomen, heller ikke at innflyttere bosetter seg i nærheten av hverandre eller deltar i sosiale sammenhenger med sine innflyttervenner. Før var dette nordlendinger, sunnmøringer og gudbrandsdøler. De var ikke vel omtalt de heller. Saken er at innflytterne tar med seg sin lokale identitet fra hjemstedet, enten de kommer fra Gudbrandsdalen eller Pakistan. Dette er ikke en rasering av Osloidentiteten. Dette er en del av Oslos identitet.

Vi trenger ikke å utvanne identitet eller kultur, enten det er snakk om Norge eller Oslo. Vi må se på det som er positivt med vår egen kultur for å forstå og ta opp i oss andres.

Jeg har en master i internasjonal økonomi og en master i filosofi, så det blir lissom sånn våsete. Tullespørsmål. Du må tenke deg litt om før du stiller spørsmål.

Tybring-Gjedde sier har representerer flertallet. Flertallet har hverken master i internasjonal økonomi eller filosofi. Og jeg tror ikke de opplever at norsk kultur raseres.

Les forøvrig Torbjørn Røe Isaksens kronikk i dagens utgave av Aftenposten.

Årsaken? Joda:

Det er i dag ingen automatikk i at den ektefellen som har vært hjemme med barn, får nyte godt av den andre ektefelles pensjonspoeng dersom ekteskapet ryker.

Det er kanskje ikke så rart. Pensjonspoeng er noe man opptjener fordi man har vært i arbeid. Ikke hjemme. Selv om det selvsagt ikke er noe feil med å være hjemme med barna når de er små, er det med respekt å melde en viss forskjell på det å ha et lønnet arbeid og det å sette barn til verden. Når det er sagt så unnlater Kvinnepanelet å ta innover seg at man etter pensjonsreformen vil kunne tjene opp pensjonspoeng oppad til 4,5 G i hele seks år, dersom man har hjemmeomsorgen. Og, for å komme Likestillingsombudet i forkjøpet: Ordningen er ikke-diskriminerende, det gjelder uansett om det er kvinner eller menn som er hjemme.

- Mange kvinner sitter igjen som tapere. Dette er et urettferdig system, sier Kvinnepanelets leder Loveleen Brenna til Aftenposten.

Urettferdig? Nei, det er ikke det! Det er et system som baserer seg på arbeidsinnsats, og da må nødvendigvis arbeidsinnsatsen ligge til grunn. Og når man tilstøter dette med en egen omsorgsopptjening, så vil jeg faktisk si at det er et rettferdig system hvor man forsøker å dekke opp ekstreme negative virkninger. Men problemet i dag er ikke at det ikke er god nok omsorgsopptjening. Problemet i dag er at det ikke lønner seg nok å jobbe, hverken i forhold til lønn eller pensjon.

Brenna mener særlig dette er problematisk når forhold splittes opp. Med litt erfaring med samlivsbrudd så kan jeg informere Brenna om at det ikke for noen av partene er noen solskinnsvals å gå hvert til sitt.

Saken er uansett at det er visse forhold som man ikke kan skape statlige systemer for. Privatlivet er et sånt område. Det er derfor familiene også er genuint best i stand til å vurdere fordeling av foreldrepermisjon. Og ja, Brenna: Private prioriteringer har gjerne konsekvenser. Man jobber som regel for de positive konsekvensene, men man bør reelt sett kanskje også planlegge litt for de dårlige.

En mulighet Brenna og Kvinnepanelet kunne vurdert er å gjøre de private pensjonsspareincentivene bedre. Disse ble brutalt fjernet av regjeringen i 2006, for så å bli reinnført etter pensjonsforliket i 2007 med virkning fra 2008. Vel og merke i en barbert utgave.

Det skal selvsagt være interessant å se hvordan Kvinnepanelet ser for seg at en slik deling skal være eller hvordan det skal administreres, men hovedpoenget er at dette er helt feil. Og nå er det kanskje på tide at regjeringen slutter å nedsette paneler som fremmer forslag om tyveri.

Han kunne hatt nytte av å ta en prat med sin kollga i UD, Jonas Gahr Støre, om hans erfaringer fra den gale siden i ytringsfrihetsdebatten for noen år siden. Jeg tipper Gahr Støre, som ikke akkurat har mange riper i teflonen, ville sagt til Solheim: Vær varsom med å kritisere medier når de står opp mot autoritære og voldelige krefter. Det er ikke bare umoralsk. Det er rett og slett dumt!

- En del medier opptrer ekstremt konfronterende og uansvarlig, sier Solheim.

Det mediene nå har gjort er å vise bilder av voldsepisoder og av ofre for voldshendelser, på likhus. Sterke bilder? Javisst! Konfronterende? Nei. Når nesten 20 000 innbyggere i Venezuela ble drept i voldshendelser i 2009, så er det ganske lett å plassere galskapen. Galskapen ligger i at Venezuela, et etter naturressurser å regne rikt og velstående land, faktisk er mer farlig å ferdes i enn Irak. I følge The Economist var det 220 drap pr. 100 000 innbyggere i hovedstaden Caracas i 2009.

Og så skal mediene kritiseres fordi de formidler dette?

- En del av mediene opptrer som også som erstatning for en opposisjon, og viderebringer rykter og påstander, sier Solheim.

Ja, kanskje ikke så rart når Chávez har kvelt all mulighet til å drive en effektiv opposisjon mot et stadig mer autoritært regime? Men si meg, om dette er til erstatning for en opposisjon, som Solheim mener: Er ikke dette opposisjonens rolle da, å være et kritisk talerør i forhold til det som skjer i landet? I de statskontrollerte mediene er forresten ikke Chávez spesielt sparsom med “rykter og påstander” om alle som kan tenkes å ha en kritisk holdning til regimet.

Det er pinlig at Solheim her velger å peke på medienes ansvar, når ansvaret så til de grader ligger hos myndighetene. Rent faktisk har drapsbølgen blitt firedoblet siden Chávez kom til makten.

Dette var en dårlig sats fra Solheim, og det var store problemer i svevet. Og jo mindre sagt om avslutningen, desto bedre.

Sett igang! er dagens tittel. Sett i gang med å avsløre høyresiden er nok budskapet. Pussig nok er lederen ikke veldig opptatt av hva som skal avsløres, i stedet uttrykkes en undring over at så mange som (nesten) halvparten av velgerne for tiden peker på Høyre og Fremskrittspartiet. For riktig å understreke hvor oppsiktsvekkende dette er, trekkes en historisk paralell til da Sir Winston Churchill tapte valget til Clemet Atlee i 1945. Etter å ha vunnet verdenskrigen. Men, det får så være.

Det interessante er heller Dagsavisens grundige påpekning av at norske velgere er genuine sosialdemokrater, som egentlig ikke vil ha noe annet enn Arbeiderpartiet:

Det virker som om den blå bølgen skyldes et ønske i befolkningen om regjeringsskifte. Velgerne vil egentlig ikke ha noen annen politikk enn den sosialdemokratiske politikken som regjeringen fører. Man ønsker bare at noen andre overtar makten.

Jøss. Nå har vi nettopp hatt en serie nyheter hvor regjeringeringens motstand mot private løsninger avdekkes, f.eks. i forhold til private barnehager, og så mener Dagsavisen velgerne ikke legger merke til dette? Når Arbeiderpartiet og og SV lanserer og dobbeltkommuniserer et budskap om å øke skattene, så er det egentlig ingen velgere som rent saklig ikke reagerer på dette? Når regjeringen i Hardangersaken viser en tilnærmet komplett utakt med lokalbefolkningen, så er det likevel denne politikken og dette lederskapet velgerne innerst inne vil ha?

Meningsmålingene er ikke et uttrykk for at velgerflertallet ønsker en dramatisk høyredreining. Flertallet vil antakelig at dagens politikk i hovedsak skal videreføres.

På samme vis som de utøvende politikerne i Arbeiderpartiet, liker Dagsavisen skremmebilder. “Dramatisk høyredreining,” sier dem, og regner med at norske velgere ligger våkne om natta og vansmektes. Saken er at det ikke oppleves som dramatikk med en høyredreining som sørger for mer frihet til familiene, likebehandling mellom private og offentlige og styrking av arbeidslinjen. Det oppleves som fornuft. Og, i den grad dette har vært kjernesaker for regjeringen, så har tilliten sviktet gjennom stadig mer innfløkte og åpenbart vanskelige kompromisser mellom de tre regjeringspartiene.

Forrige ukes norgesmesterskap i brønnpissing mellom Senterpartiet og SV viser at det internt i regjeringen hverken er enighet om hva den “sosialdemokratiske politikken” er eller for den saks skyld hvor sosialdemokratiske denne regjeringen egentlig søker å være. Dagsavisens oppfodring om å “sette igang” er forsåvidt sympatisk, men før høyresiden skal “avsløres” – slik jeg hører nå skal skje – så burde nok beskjeden fra dagsavisen til sine egne vært:

Rydd opp!

Det er direkte opprørende – ja, en falitterklæring for Norge som en sivilisert rettsstat – når seksjonsleder i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, må gå ut i media og si “det er ikke trygt for kvinner å gå hjem fra byen alene”, fordi man da risikerer å bli overfalt og voldtatt. Hva slags samfunn har vi fått, når lovens håndhever – den myndigheten vi frivillig avgir vår personlige frihet til for felles beskyttelse – kan gå ut og kapitulere på vegne av halve befolkningen? Hva slags samfunn er det vi ønsker, når vi angriper problemet med at det finnes noen – få – menn med særdeles avstumpet respekt for livet og andre mennesker, på denne måten?

Hvorfor skjer dette? Er det sånn at vi skal begynne å definere statens begrunnelse ut fra noe annet enn behovet for lov og orden, gjensidig respekt og krav på ikke å bli dømt for noe uten ugjendrivbare bevis? Hva mener Rohde egentlig er politiets funskjon i et samfunn dersom hun og hennes folk er nødt til å gå ut å advare kvinner mot å gå alene hjem fra byen?

Med fare for å virke pompøs: For meg er det en menneskerett å kunne bevege seg hvor man vil, når man vil, uten å skulle utsettes for overgrep eller for frykt om overgrep. Moderne statsdannelser defineres faktisk rundt nettopp dette poenget, og vi har satt politiet til å forvalte vår rettssikkerhet og sørge for vår frihet.

I mai kunne VG melde om at antallet patruljerende politifolk  i Oslo-gatene er halvert de siste 20 årene (forsåvidt: Dette har vi kunnet lese av statistikken i lang tid!). I en undersøkelse på Sentrum politistasjon kunne man vise til nedskjæringer, med denne beskrivelsen:

«Tallenes tydelig tale er at det var over dobbelt så mange som var ute i patrulje for 20 år siden i forhold til i dag. Antall stillingshjemler på divisjonene har hele tiden gått nedover på grunn av avgivelser til stadige nye prosjekter (….). Antall innbyggere og registrert kriminalitet som ordensavdelingen må håndtere må vel sies å være omvendt proporsjonal. Ordensavdelingene må vel således også være de eneste avdelingene ved Oslo politidistrikt som med årene har blitt færre».

Justisminister Knut Storberget pekte på sedvanelig vis på at politiet – også i Oslo – har fått økte overføringer. Svaret var “mer penger” – men spørsmålet lot seg kanskje besvare i politiets egen rapport: Nedgangen skyldes blant annet avgielser til stadig nye prosjekter. Dersom de ekstramidlene Storberget skryter av går til å kjøpe inn nytt, og nødvendig, IT-utstyr – så har ikke bevilgningene vært gode nok dersom konsekvensen er nedskjæringer i patruljerende politi.

Politiforbundet er bekymret, med god grunn: Satdig færre politifolk skal betjene stadig mer kriminalitet. Det er farligere enn før, og på toppen av alt; når situasjonen er sånn at de faktisk ikke klarer å gjøre noe med overfallsvoldtekter, åpenbar narkotikakriminalitet eller vold, så er vår takk for innsatsen kritikk og ergrelse. Men, dersom Arne Politi og andre fagforeningstopper skal bidra til å løse utfordringene, så kan ikke holdningen være stadig større lempinger på politiets arbeidstid, krav om økte arbeidsoppgaver i f.eks. utlendingsforvaltningen, eller motstand mot helt naturlige reformer av de rigide særaldersgrensene, som gjør at utegående politifolk kan pensjonere seg som 57-åringer.

Alle bør simpelthen gå i seg selv.

Og da hjelper det ikke når det fra Justisministeren sendes ut signaler om at småkriminalitet ikke skal etterforskes. Da blir det, som Andre Oktay Dahl sier, sånn at man nesten kan lure på hvorfor vi holder oss med et politi. Tilliten svikter, oppgaver løses ikke. Det er en skam, både når det gjelder vinningskriminalitet og den typen kriminalitet Rohde mener hun ikke kan forebygge på annet vis enn gjennom å oppfordre halve befolkningen om å legge begrensninger på sin bevegelsesfrihet.

Frustrasjonen i Oslo, hvor disse utfordringene er størst, er stor. Om ikke staten kan gjøre jobben sin, så bør man se på nye løsninger for hvordan storbyer som Oslo kan bistå i ordensspørsmål og i kriminalitetsbekjempelse. Alternativet til at politiet ikke skal gjøre jobben sin, er dessverre ikke mer penger til politiet. Det kan være bedre bruk av pengene, men frykten i politiet og hos Justisministeren burde være størst overfor privatisering av ordensmakten i borgervernsgrupper.

Politiet har ingen – og kan ikke ha – noen annen målsetning enn at det alltid skal være trygt å gå hjem alene om natten – også når du er kvinne og går i miniskjørt.

Les også Vampus og Heidi Helene Sveen.

- Han opptrer jo som en opposisjonspolitiker, sa Kristin Halvorsen – nesten sprudlene, som om hun virkelig hadde fått inn et poeng på Hanssen. Deretter gikk i grunn det meste i stå for Kunnskapsministeren, som endte opp i Dagsnytt Atten med å fortsette å prate, be om ordet og generelt ikke vise interesse av at debatten var over, mikrofonen avskrudd og Hanssen alt på vei ut av studio. Altså: En stund etter at programlederen hadde sagt at nå var debatten over. Større kontrast til Hakkebakkeskogen skal man lete lenge etter.

For hva er det egentlig Halvorsen mener? Etter at Hanssens moral og integritet er satt i tvil, skjellsordene har haglet om hans påståtte innsidevirksomhet og uærlige lobbyisme, og med påfølgende krav om at han fikk se å komme på banen – så stilte Hanssen opp. Og svarte på spørsmål, og viste til hvorfor han har bistått Espira i sin myndighetskontakt i høringsprosessen til en sak hvor regjeringen foreslår å ødelegge rammevilkårene for private gründere i barnehagesektoren. For øvrig de samme gründerne som gjorde barnehageforliket gjennomførbart.

Når Hanssen sier dette, så er han i følge Halvorsen kjøpt og betalt. Jeg har i grunn alltid ment at det er positivt at noen får betalt for en tjeneste, spesielt når denne baserer seg på kompetanse, kunnskap om levering. Jobb kalles dette – arbeid. Lønn for arbeidet. Det Kristin Halvorsen kaller kjøpt og betalt er det man i mindre dogmatiske sammenhenger kaller å gjøre en jobb. Og, på toppen av alt så kritiseres eller karakteriseres han for å svare på de spørsmålene som folk i dagesvis har etterlyst hans svar på. Burde ikke Kristin Halvorsen heller stille opp og forklare hvorfor hun har foreslått regler som bryter med forutsetningene for hele barnehageforliket?

I debattene ble Hanssen selvsagt konfrontert med tidligere kollega Marit Nybakks anklager om at det han nå driver med er politisk umoralsk. Hanssens repons var at han ikke kan drive og ringe Nybakk hver gang han tar et oppdrag, for å høre om det faller innenfor eller utenfor hennes moralske definisjoner. Jeg mistenker at det kanskje ikke har vært det aller beste forhold mellom dem tidligere, men Nybakk sparker i alle fall litt mer kull på bålet med å komme med beskyldning om at Hanssen bedriver hersketeknikk mot henne.

Dette er en måte å ufarliggjøre det jeg sier på.

Javel. Jeg har forholdsvis god distanse til både Nybakk og Hanssen, men det han vel egentlig gjør er å vise hvorfor han har gjort som han har gjort. Selvsagt har man et visst behov for å frigjøre seg litt fra beskyldninger, men om motivet skulle vært å marginalisere Nybakk, så har hun vel egentlig bidratt nok til det selv?

Også kontakten med Arild Stokkan Grande ble behørig omtalt i går, og det er lenge mellom hver gang Politisk kvarter virkelig får meg til å flire i fryd over debattparkering – men det klarte Hanssen. Arild Stokkan Grande får legge til side følelseslivet sitt, sa Hanssen, og pekte på at en politikers oppgave er å sette seg inn i alle sider av en sak – rett og slett gjøre en skikkelig jobb.

Og da er vi tilbake til sakens egentlige, og viktige kjerne: Barnehageranet. Kristin Halvorsen mener Hanssen er kjøpt og betalt. I så fall så er vel Halvorsen selv en som liker å gjøre kjøpsavtaler uten å stå ved dem i ettertid. I barnehageløftet var hun – og vi alle – helt avhengige av private barnehager, enten vi tenker på den kvinnelige gründeren som dekker et behov kommunene selv ikke leverer, eller selskaper som Espira (som har offentlige deleiere). Man kan mene mye om oppmerksomheten barnehageutviklingen har hatt i den samlede kunnskapspolitikken de siste åra, men faktum er at barnehageforliket kanskje represenerer noe av det norskeste av det norske i norsk velferdsutvikling:

Brede og forpliktende politiske kompromisser, og samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Kristin Halvorsen og regjeringen svikter dette, med en grenseløs mangel på takknemmelighet overfor de som stilte opp i dugnaden. Og aller verst: Det kommer til å ramme de samme, som Halvorsen ellers snakker om.

Onga våre. Kanskje på tide å tenke litt på dem.

Se også Liberaleren.

Det startet med at VG bragte til verden at en av First House sine kunder, Espira, ønsket å jobbe for at ikke regjeringen skal stjele overskuddet fra de private barnehagene. Dette fikk Marit Nybakk fra Arbiederpartiet til å frese – dette er “helt forkastelig og politisk umoralsk”. Verre enn å bryte valgløfter, faktisk! Man skulle nesten tro at Bjarne Håkon Hanssen hadde drept noen.

Men det hadde han ikke. Han hadde tvert i mot gjort jobben sin.

Den alltid pratsomme Akhtar Chaudhry fra SV, fulgte opp og sa at enhver statsråd som går av “bør ha et støtt moralsk ståsted. Det har ikke Hanssen her.” Jeg har en mistanke om at Chaudhry og SV i grunn har ment dette om Hanssen lenge. Men det var sikkert godt å få sagt det, selv om en slik fordømmelse kler veldig dårlig en visepresident på Stortinget.

Dagsavisens Arne Strand, som jo har erfaring med å være på mange sider av et bord, skrev på Facebook følgende status: “Bjarne Håkon Hanssen har gått langt over grensen for hva en tidligere toppolitiker kan finne på.” Nøyaktig hva mener Arne Strand at Hanssen skulle gjort når han ikke lenger skulle være med i regjeringen? Gå med avisen? Saken er jo den at Hanssen ikke har brutt en eneste regel. Dermed kan man vel ikke akkurat hevde at han har gått over noen grense heller.

Som alltid i Arbeiderpartiet, når den utstøtte skal marginaliseres: Ulvene samles, og dolkestøtet burde kanskje ikke overraske. Det mest overraskende med Judaskysset til Arild Stokkan Grande var kanskje at VG utgir ham for å være en nær venn av Bjarne Håkon Hanssen. Etter å ha utgitt kommunikasjonen mellom seg selv og den nære vennen - sirlig gjenfortalt som om det var en kriminalroman, som utelukkende viser at Bjarne Håkon Hanssen ikke har gjort noe galt – søker Stokkan Grande om lesernes sympati, på spørsmål om han synes dette er ubehagelig:

Ja, det er ubehagelig. Men jeg er glad for at jeg har vært bevisst på grensegangen. Dette er ubehagelig og synd for Bjarne Håkon. Han var betrodd i folket. Det gjør meg rett og slett vondt, sier Grande.

Vær så glad du bare er for grensegangen, du, Arild. Det er faktisk utelukkende ditt ansvar å være bevisst nettopp det! Og, ettersom du åpenbart hadde bange anelser – grunnløse rent formelt – så har du jo vist at det ikke er behov for noen strengere regler også. Men jeg skjønner det er ubehagelig. For alle mennesker med et snev av samvittighet, må det være litt smertefullt å henge ut en “nær venn” i landets største avis.

Denne heksejakten er frastøtende, sugesjonistisk og uverdig. La Bjarne Håkon Hanssen gjøre jobben sin!

Oppdatert 31. juli

Are Slettans bloggpost om samme tema, anbefales. Han mener rejgingen på denne måten har klart å spore av debatten om provate barnehager, ved å peke på Hanssens antatte ugjerninger. Og snakker vi først om moral, så skriver Slettan:

Det er LO, og spesielt Fagforbundet, som i mange år har kjempet utrettelig for å ødelegge for private barnehager, som en del av den generelle kampen for å skjerme offentlig ansatte mot konkurranse fra private.

Det er kanskje greit å gå gjennom karantenebestemmelsene, for det er åpenbart stor forskjell mellom legitimiteten til reglene på de ene siden, og hvordan reglene rent opinionsmessig praktiseres og betraktes. Det er et problem, først og fremst for de som må gjennomgå karante, fordi de nesten uansett utsettes for mistenksomhet av denne typen. Samtidig er det altså sånn at dersom en skal skjerpe inn på private selskapers mulighet til å kjøpe seg innflytelse, samt ramme enkeltmennesker som går fra politikk til pr, så bør man i det minste ta en gjennomgang av formelle og uformelle påvirkningsmåter som man finner i forbindelsene mellom Arbeierdpartiet og LO. Strengt tatt burde de folka gå rimelig stille i dørene, før de anklager andre for å drive med innsidevirksomhet.

Fattigdomsdebatten i Norge har en tendens til å handle om sosialhjelpens størrelse og hvor mange som mottar sosialhjelp. Debatten burde imidlertid ha handlet om hvor mange som har sosialhjelp som eneste inntekt, eller som hovedinntekt. Ser man på statistikken så har var det i 2009 for første gang på mange år en oppgang i antallet mennesker som mottok sosialhjelp. Normalt følger dette utviklingen i arbeidsmarkedet, ettersom mange av de som får sosialhjelp, mottar supplerende ytelser eller har sosialstønaden slik den var ment å være; som en korttidsytelse. Oppgangen i 2009 overrasker sånn sett like lite som den gradvise nedgangen årene i forveien.

Hvorfor diskuterer vi da antallet som mottar?

Det har selvsagt sammenheng med at det er den kvantitative målsetningen om antallet mottagere, eller antallet som til en hver tid befinner seg under det relative fattigdomsmål som politikken styrer etter, som kan gi politikerne rose i knapphullet eller resultere i krav om rulling i tjære og fjær. Burde vi ikke hevet brynene litt?

For det hjelper jo fint lite med lett bris på toppene, om havet er bunnløst. Hva med dem på bunn? I samme periode som antallet sosialhjelpsmottagere gikk jevnt og trutt nedover, var antallet som hadde dette som hovedinntekt eller eneste inntekt – over mange år! – relativt stabilt. Vi snakker om ca 50 000 mennesker.

Bidrar man til å hjelpe flere fattige ut av fattigdom ved å heve sosialhjelpen litt, f.eks. gjennom standardiserte, nasjonale satser på SIFO-nivå, slik blant annet KrF vil? Hvis det er sånn at blant de rundt 120 000 sosialhjelpsmottagerne i landet er 70 000 som får hjelp mens de er mellom jobber, så kan ikke det være eneste svaret. For de 50 000 som har dette som hovedinntekt er det grunn til å tro at det knapt vil merkes i det lange løp. Problemet er jo at de er mottagere av stønad. Feil stønad.

Nasjonale satser har heller ingen ting for seg. Hvorfor skal det være et makromessig mål med like satser over alt, når kommunene som administrerer tjenestene er mangfoldige når det kommer til tilleggsytelser og hjelpetilbud, og mottagerne skal behandles individuelt? Det er jo ikke for geografiens skyld at vi har en sosialtjeneste!

Dagbla referer til Axel West Pedersen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, og lister opp seks grunner til at det blir “flere fattige” (dette er sitat, og jeg retter ikke Dagbla’ sine skrivefeil):

Følger ikke intektsveksten

Middelklassen tar jobbene

Industrien krever høyre utdanning

Finanskrisa rammer de fattige

Trygda henger etter

Vanskelig å utgjevne forskjeller

Skal man diskutere inntektsvekst, så burde det kanskje vært definert hvilke fattige som det her pekes på. Faktum er likevel at både trygdeoppgjørene og overføringene til sosialhjelp har vært relativt gode de siste åra. Finanskrisen, derimot, rammer oss alle. Absolutt alle i Norge betaler regningen for finanskrisen. Saken er bare at utgangspunktet varierer. For den som har en jobb og oppsparte midler, som ikke skal selge hus midt i et lite boligkrakk, går det litt greiere, enn det f.eks. gjorde for meg – som riktignok har en jobb, men som har tapt flere hundre tusen kroner på bolig de siste årene. For den som har sosialhjelp som hovedinntekt tror jeg faktisk ikke effekten av finanskrisen er stort anderledes enn at noen varer koster mer. Men altså: Dette rammer alle, ikke fattige særskilt. Men, dersom Dagbla hadde spesifisert og sagt at flere faller ned i fattigdom under en finanskrise, så hadde det vært riktig.

Middelklassen tar jobbene, sies det. Altså, når det er mangel på arbeidskraft, så er det middelklassen – eller “de velstående” – som tar jobbene.

For eksempel vil flere deltidsjobbende kvinner i toinntektsfamilier øke deltidsprosenten sin. Dermed øker inntekten raskt for de familiene som ligger i midten av inntektsfordelingen. De som ligger nederst klarer imidlertid ikke å nyttiggjøre seg den samme effekten, sier West Pedersen.

Saken er jo den at disse velstående “deltidsarbeidende kvinnene i toinntektsfamilier” (heng med!) har noe som mange av de 50 000 som har sosialhjelp som hovedinntekt ikke har, eller har problemer med å realisere: ARBEIDSEVNE. Nøyaktig hva er det som er overraskende med at det er de arbeidsføre som tar ledige jobber når arbeidsmarkedet skriker etter arbeidskraft?

Av de tingene som er listet opp, er kompetansekravet i industrien trolig det mest treffende. Økte krav til utdanning i industrien, har endret norsk arbeidsliv de siste 30-40 åra. Du kan ikke lenger banke på hos fabrikken i kommunen som 16-åring og regne med å få deg en sikker jobb og stabil inntekt resten av yrkeslivet. I dag må vi kunne noe utover det rent manuelle. Vi må være utstyrt på en sånn måte at vi er mobile i arbeidslivet, slik at vi f.eks. ikke går nedenom dersom jobben en dag er borte. Problemet her er ikke løst over natten, og i alle fall ikke over en rødgrønn natt, som er mer opptatt av frukt og lek i skolen, enn av kunnskap og resultatmål. Det bidrar heller ikke til å gjøre situasjonen bedre når programmer for å styrke basiskompetansen til voksne i arbeidslivet forsømmes, eller at matching og coaching fra det offentliges side når det kommer til arbeidsformidling, ikke akkurat består testen. Men det er jo lov å gjøre noe med det. Sørge for at de som skal gjøre jobben faktisk kan det som det forventes av dem, er ofte et godt sted å starte.

Ansatsen til Dagbla kunne vært grobunn for en fornuftig debatt, om det bare ikke hadde vært for at man snubler på hoppet, har ujevn skiføring i svevet, setter et nedslag som påfører Arne Scheie opptil flere hjerteanfall, før det ender opp med et legendarisk tryn rett før fallgrensa. Kan noen fortelle meg hvor mange fattige vi klarer å hjelpe over i en bedre tilværelse med å fokusere på forskjeller?

Dagbla fastlår: Det er vanskelig å utjevne forskjeller. Ja. Jeg vil si det er bortimot umulig, i alle fall om vi skal holde oss til den samfunnsform vi tross alt har tilslutning til i Norge: Demokrati, liberal rettstat og markedøkonomi. Men det er ikke bare umulig, det er dertil meningsløst. Det blir ikke færre fattige selv om en riking kjører seg i grøfta, selv om forskjellene blir litt mindre. De fattige har det ikke lettere eller bedre om vi gjør det litt mindre lønnsomt å jobbe, enn det allerede er.

Når vi gjør fattigdomsdebatten om til en debatt om forskjeller, så målsettes fattigdomsinnsatsen på å gjøre det litt bedre å være fattig, ikke å hjelpe flere ut av fattigdom.

Da burde det ikke overraske noen at det er “flere fattige”.

Sånn liker man å parodiere høyresiden. Kanskje med rette: Vi vil ha skattelette i oppgangstider, fordi vi fortjener det. Og vi vil ha skattelette i nedgangstider, fordi vi trenger det. Det er aldri feil.

Jeg mener lavere skatteregning betyr mer til den enkeltes valg og mer til bedriftenes mulighet for verdiskapning. Arbeiderpartiet er ikke ubetinget uenig i dette. Der i gården mener man bare at det er de som vet hva som er riktig skattenivå. I fem år nå har det vært det sagnomsuste “2004-nivået.”

Helga P., Arbeiderpartiets “nye Gro”, mener at skattekutt er velferdskutt. Altså; når en helt vanlig arbeidstager kan sitte igjen med litt mer av egen inntekt, så betyr det at en gammel slektning vansmektes på et nedslitt sykehjem. På dobbeltrom. Til den gamles lykke er det et kommunalt sykehjem, vil Helga P. mene, men det er en annen sak.

Hvis skattekutt er velferdskutt, så må jo 100 pst. skatt være greit, for da vil vi jo ha 100 pst. velferd? Nei, selvsagt ikke. Å hevde noe sånt er usakelig. Det er jo 2004-nivået som er det riktige nivået. Det er nedskrevet i Soria Moria og vil gjelde frem til neste programprosess i Arbeiderpartiet. Så pass burde folk flest vite.

I en debatt om hvileskjæret innenfor forskning nylig pekte Helga P. på at bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren har økt under de siste årene. – Ja, men likevel klages det over for trange rammer, sa programlederen. Ja, sa Helga P., jeg tror aldri vi vil oppleve at rektorene vil si at vi har nok penger. Altså; disse kravstore folka burde skjønne at det er Arbeiderpartiet som vet hvor grensa går.

Er ikke kravmentaliteten en naturlig respons på et politisk klima hvor suksess måles i ”mer penger” over statsbudsjettet? Hvor “vi har bevilga mer penger” er fasitsvaret på et hvert spørsmål? Ikke bare er det Arbeiderpartiet som vet best hvilke valg du og jeg skal gjøre, men også forskjellen på riktig og galt bevilgningsnivå, rettferdig fordeling – basert på 2004-nivået.

Svaret er mer penger. Hva var spørsmålet?