Cracked actor … telling lies

Strategen Lars Sponheim er i støtet, når han får snakke om det han virkelig liker, nemlig Fremskrittspartiet. Og Høyre. Å si at han er en byggmester for borgerlig samarbeid er selvsagt en utrolig stor selvmotsigelse. For vel var kanskje Venstre limet på borgerlig side under Bondevik II - i alle fall er det slik man liker å se på det (og seg selv) der i gården. Men som arkitekt har Sponheim en del entrepenørskap å sette seg inn i, frem mot valget i 2009.

I Dagsavisen og i VG ber Sponheim - nok en gang - Høyre om å “bestemme seg.” Eller, “nå er jeg i mediebildet igjen”-Sponheim ber faktisk Høyre om å isolere Fremskrittspartiet. Isolere altså! Man kan jo like det eller ikke, men det skal noe til å isolere et parti som har 1/4 av velgerne bak seg og som - i skrivende stund - enhver borgerlig regjering i 2009 må ha et visst forhold til. Noen, særlig i Fremskrittspartiet, vil kalle det nesten udemokratisk. Om det også kanskje er å ta i, så er jeg i alle fall tilbøyelig til å forstå hvorfor dette utløser en viss frustrasjon i partiet.

Gudene skal vite at det er mye som kunne vært bedre tilrettelagt i samfunnet. Skolen, for eksempel, som en av fem - hver femte elev - forlater uten å kunne lese og skrive skikkelig. Men at Sponheim skulle ha så vanskelig for det, at han ikke har fått med seg det som er Høyres “valg” av regjeringsalternativ i 2009, er direkte oppsiktsvekkende:

Et borgerlig flertall i 2009 skal lede til en borgerlig regjering!

Kan Sponheim garantere dette?

Hvis ikke så er det i realiteten Sponheim som isolerer Venstre. Kanskje burde han være mer opptatt av hvordan Venstre skal få gjennomslag for sin politikk enn å snakke om Høyre hele tiden? Sant og si går han nesten Arbeiderpartiets sekretær Martin Kolberg i næringen, dog er Sponheim hakket mer publikumsvennlig i stilen.

Og at Sponheim har sittet og “smilt litt for seg selv” - hvilket jeg trodde han gjorde hele tiden, for eksempel når han ser seg selv i speilet - når han har sett at Fremskrittspartiet jobber med en såkalt hemmelig (!) 100-dagersplan, er jo kostelig. Det er mange områder hvor jeg er uenig med Fremskrittspartiet, men det at partiet i alle fall setter seg fore å ha en plan for å gjennomføre reformer ganske raskt, er jo forbilledlig.

Har ikke Venstre tenkt på dette?

Jeg “smiler litt” av enkelte Venstreforslag også. Borgerlønn for eksempel. I en situasjon med mer enn 700 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, vil Venstre gi en garantert minsteinntekt til alle på 2,5 G. Satt opp mot Fremskrittspartiets notoriske kamp for å gi mer minstepensjon til dem som “bygde landet” (uten å få pensjonspoeng), er ikke borgerlønn mindre isolerende.

Jeg husker i 1997, da Venstre gikk inn i Bondeviks første regjering. Den gang, forut for valget, sa Sponheim at hans ønske, ja nesten krav, var at en borgerlig regjering etter valget også skulle inkludere Høyre. Dette til tross for at forholdet mellom Høyre og Senterpartiet den gang burde tilsi at dette ville bli vanskelig. Dagen etter at Bondevik I-regjeringen la frem sin erklæring, slo Sponheim totalt kontra: Høyre trengte ikke være med. Okei, grei skuring etc., men den gang visste i alle fall Sponheim at det å gå inn i et valg og i sonderinger, med flere alternativer og ønsker, ikke nødvendigvis sier noe ultimativt om utfallet. Dette er lærdom som Sponheim må ha mistet.

Jeg venter i spenning på hva Sponheim kommer med neste gang.

Se også Målmannen.

Som et apropos til motstanderne av felles ekteskapslov - her er bob hund:

Okei, det skulle være Istället for musik; förvirring. Men vi er ikke så vanskelige.

Men, hvorfor skal egentlig samliv mellom voksne og samtykkende mennesker reguleres i lovs form?

Nuvel, la det ligge. Ha en god markering av 31. april, alle sammen.

Skal man være for noe man egentlig er grunnleggende motstander av? Bare fordi det - når uretten først er der - skal være en viss jevn fordeling? Jeg skal innrømme at jeg sliter litt i spørsmålet om såkalt kjønnsnøytral verneplikt.

Eller kjønnsnøytral? Er ikke det egentlig et forferdelig dårlig ord? Når man snakker om noe, enten det er snakk om en plikt eller en rettighet, burde da vel allmenn være et bedre ord. Selv om det snakkes om allmenn verneplikt i dag, altså for menn, så er jo den langt fra allmenn, mindre man her - i motsetning til andre rettigheter og plikter - med allmenn (fremdeles) mener 50 prosent av befolkningen.

Men tilbake til saken. Spørsmålet er ganske uklart, all den tid en fokuserer på noe som egentlig ikke burde vært noen diskusjon, fremfor å ta tak i den virkelige diskusjonen: Om selve vereplikten.

Liberaleren kommenterer i dag Unge Høyres nettsak hvor de forteller at de tapte kampen om kjønnsnøytral verneplikt, da Høyres landsmøte stemte dette ned. Liberaleren er glad for at Unge Høyre tapte, fordi verneplikt ikke blir noe mer riktig om den pålegges også kvinner.

I utgangspunktet er jeg enig i dette. Prinsipielt sett mener jeg det kan forsvares at verneplikt er en frihetsberøvelse. Og i så fall vil det ikke være noe mer riktig at man utvider denne fra å gjelde kun menn til å bli en allmenn frihetsberøvelse. Men begrunnes frihetsberøvelsen med det at det er skikkelig dårlig gjort å innrullere noen - uansett kjønn - for å gjøre en tjeneste for samfunnet? Hvis det er tilfellet må vi jo ta et kritisk blikk på alle plikter som ligger i samfunnskontrakten. Noen vil hevde at disse er forholdsvis få, men det som burde være et premiss er at en plikt og en rettighet følger som konsekvens av at man er en borger. Og ikke fordi man er en kvinnelig borger eller mannelig borger.

Prinsipielt sett er jeg motstander av verneplikt. Men jeg har begynt å lure på om det skyldes det faktum at den ikke er allmenn - eller kjønnsnøytral, eller om denne formen for samfunnsinnsats er så spesiell at den burde være valgfri for alle. Det er lett å være enig i frihetsberøvelsesargumentene. Det er også lett å være enig i at et valgfritt forsvar, eller valgfri førstegangstjeneste (som vel er det riktige her), kan bidra til at mer motiverte mennesker rekrutteres til å gjøre en (bedre) innsats for landet.

Samtidig: Spørsmålet forener flere, til dels motstridende perspektiver. For det første er det altså spørsmål om verneplikt og frihetsberøvelse. Dernest spørsmålet om verneplikt og hvorvidt den skal være allmenn eller kjønnsnøytral. Men strengt tatt så må det prinsipielle utgangspunktet også måles opp mot det som skal være samfunnets forsvarsmessige målsetninger. Kan disse ivaretas uten verneplikt? Det er vel der årsaken til verneplikten ligger i utgangspunktet; at det i Norge vil kunne være vanskelig å opprettholde et forsvar som sikrer landet og som kan brukes i internasjonale operasjoner i tråd med målsetningene, dersom dette ikke bygger på verneplikt? Og da er jo spørsmålet videre: Er det noen forsvarsmessige begrunnelser for at kvinner ikke skal ha den sammen plikt og rettighet som menn i vernepliktsspørsmålet?

Jeg skal like å se den som i 2008 åpent vil hevde at kvinner ikke kan tilføre mye og utføre mange viktige oppgaver i det moderne forsvaret. På landsmøtet ble det trukket frem mange eksempler på situasjoner i internasjonale operasjoner hvor kvinner ikke bare var ønsket, men hvor det praktisk talt var en forutsetning med kvinnelige soldater for at forsvaret skulle kunne utføre viktige sikkerhetsoppgaver. Og, med tanke på at generalinspektørene i alle våpengrener faktisk ønsker kvinner, og allmenn verneplikt, velkommen i forsvaret… Vel.

Interessant nok var det svært få på landsmøtet som dro likestillingskortet. Snarere tvert i mot, det ble hevdet at dette ikke var et likestillingsspørsmål. Fra både motstandere og tilhengere av allmenn verneplikt. Men, dersom vi ser på prinsippene: Er det ikke egentlig det dette dreier seg om da - at rettigheter og plikter i samfunnet skal være allmenne, og ikke følge mønster av kjønn, etnisitet, legning etc..? For det er jo tydelig at det er dette likestilte behovet som ligger til grunn for generalinspektørenes positive syn på verneplikt også for kvinner.

Uansett: Jeg klarer ikke bestemme meg. Prinsipiell motstander av verneplikt, men i møtet med virkeligheten erkjenner jeg at et forsvar gir større sikkerhet enn prinsipper. Og, jeg mener at vi i et samfunn har visse rettigheter og plikter. For å si det enkelt: Om vi ikke skulle hatt det, og sett nytten av å ha nettopp det, hva er da egentlig begrunnelsen for at vi organiserer samfunn?

Regjeringen la nylig frem langtidsmeldingen for Forsvaret. Denne viser hvilke utfordringer forsvaret står overfor i årene som kommer, med omstilling og deltagelse i internasjonale operasjoner, samtidig som grunnforsvaret av Norge skal ivaretas. Kanskje det er her debatten egentlig bør ligge, for det er i oppfølgingen av denne at man setter rammene for Norges forsvarsevne.

Høyres landsmøte er over. I sin avslutningsapell tok nestleder Jan Tore Sanner opp tråden som blant annet jeg har hatt om Arbeiderpartiets Martin Kolberg:

Blant dem som vil bruke tid på å fortelle historier om Høyre er Jens Stoltenberg, og ikke minst hans håndlanger partisekretær Martin Kolberg. Han sier mye rart. Sjarmtrollet Kolberg fikk seg bl.a. til å uttale følgende om oss:

”De vil snu hele samfunnsutviklingen, og rive ned det vi har bygd opp, fellesskap, et menneskelig og humanistisk samfunn.” (Trøndelag Ap, gjengitt i Trønderavisa 7. april)

Dette er altså den samme Martin Kolberg som høsten 2004 viet en hel landsstyretale i Arbeiderpartiet til å advare partifeller generelt og journalistene spesielt om hvor ekle Høyre er til å drive negativ valgkamp. På seg selv kjenner man andre!

Bra, Jan Tore! Og bra også av deg og andre som nå etterlyser at det faktisk er statsminister Stoltenberg i debattene - og ikke Kolberg. Eneste som jeg kunne tenke meg endret er denne:

Det er bare en ting å si: Martin Kolberg, skam deg!

Hvorfor ikke bare si det som det er: Martin Kolberg, din drittsekk!

Oppdatering:
High on diesel and gasonlie? Det kan se ut som en kostbar affære…

Historien har en lei tendens til å gjenta seg. Akkurat som Jens Stoltenberg var forelska i Høyre på landsstyremøtet til Arbeiderpartiet, har partisekretær Martin Kolberg havnet i det ubeleilige platehakket.

- Høyrepartiene, hoster Kolberg, høyrepartiene er i krise! Nei, men dæven. Omsorgsevnen til Kolberg kjenner ingen grenser. Han er ikke uten evne til å foreslå en vei ut av krisa, heller: Nå må dere bestemme dere, si klart fra. - Blir’e krise eller skal dere finne sammen og begynne raseringen av alt det Arbeiderpartiet, fagbevegelsen, sliterne, de trygdede, Rune G og dattra hans (Marthe) og alle de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, gjennom mer enn hundre år, titusenvis av arbeidstimer, noen færre dugnadstimer, men i alle fall, og kort sagt: I fellesskap, har skapt? *host* - Kort sagt: Blir’e Anarki eller kaos? - Hæ? - HÆ?? *hosthost*

Skaperkraften i Arbeiderpartiet har vel aldri hatt dårligere kår enn akkurat nå. 2007 gikk i alt og ett ut på å knekke den såkalte FrP-koden. Gjennomgangstonen da var: Å huffameg, nå skal dem ta fra vårs velferden igjen - de sleipe drittsekkene! Dette resulterte i en versjon 2.0 fra Arbeiderpartiets FrP-populistiske utvalg, som vel bare var en moderert versjon av nummer 1. Joda, underholdende lesning, og rent taktisk helt på høyden med da AUF delte ut FrPs prinsipprogram i valgkampen. “For at folk skal se hvor forjævelig dette partiet er.” Liksom. Journalistene grep delvis agnet, og valgkampen var innledningsvis preget av FrP og Ap. Nå viste det seg at det gjennom valget også vokste frem et annet høyreparti, Høyre, og taktikken ble derfor lagt om. Høyre skal tvinges til å velge, mener Kolberg.

Statsministeren tok dette til sitt mest ekstreme og desperate uttrykk da han i sin tale til landsstyret nesten bare snakket om høyrepartiene og høyresiden. Oppsiktsvekkende lite ble for eksempel sagt om fattigdomsbekjempelse. I den grad statsministeren snakket om noe annet, så var det i ikke-planlagte kunstpauser, hvor han kom med flåsete kommentarer til enkelte møtedeltagere. Som f.eks. den totale avsporingen som fant sted da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen kom inn i lokalet, da statsministeren sporet helt av og begynte å snakke om momsreformen: “Der har vi Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, mannen bak momsreformen!” *latter* “Jammen det ÉR viktig! Jammen hør da! Uten disse pengene…” Blablabla - hvor er taleskriverne når du har lyst til å denge noen? Jobber alle i KRD?

Heldigvis for Stoltenberg, og heldigvis for Kolberg, er det forholdsvis lett å komme inn på sporet igjen. Det er jo bare å snakke om Høyre, det. På RedaksjonEn i går gikk Kolberg langt i å beskrive Per-Kristian Foss som landets beste finansminister - ever, ja - faktisk bedre enn “mannen bak momsreformen” - for å få Foss til å ta avstand fra FrP. Da Foss ikke svarte på dette på annet vis enn hva Høyre har sagt siden 2005, nemlig at det beste er et bredest mulig grunnlag for en borgerlig regjering, og at veien til dette går gjennom Høyre, viste Foss etter Kolbergs mening at Kolberg hadde helt rett, det er krise på høyresiden! Og grunnen var at FrPs generalsekretær kun sa at det beste er et bredest mulig grunnlag for en borgerlig regjering. Og ikke nevnte Høyre. Sterk divergens, som vi liker å si når vi skal folkeliggjøre oss. Meget sterk divergens, faktisk.

I sin notoriske mangel på bedre ting å gjøre, kommer Kolberg både titt og ofte på visitt i TV-ruta. Og hver bidige gang er budskapet det samme. I går var jeg faktisk nesten litt stolt av statsministeren, da han sa de riktige tingene om Zimbabwe (men det er jo enkelt å snakke strengt til Zimbabwe, det er jo ikke akkurat en stor handelspartner. Prøv Kina, da, Jens…). For å ivareta mitt glimtvise fravær av forakt for sosialdemokratiet, kunne Kolberg ha spart seg i går. Men i stedet gjorde han det Arbeiderpartifolk gjør mest, nemlig å snakke om andre ting enn hva han vil med makta i Norge. Hans overlegne konklusjon om at “Det vi har fått demonstrert i dette programmet er at jeg har rett” er ikke egentlig egnet til annet enn å konkludere om Kolbergs totale mangel på selvinnsikt og dømmekraft. Egentlig er det ikke noe å bli så forbanna sur for heller (sorry!), dette er jo nesten bare trist.

Når det visjonære i Arbeiderpartiet forvaltes av kronprinsesse Pedersen, er det jo forresten forståelig at Kolberg ikke får sin egen kube til å gå opp. At både han og Pedersen derfor setter av en hel time til å lese og kommentere Høyres bok om mangfold og maktspredning er kanskje like bra. Mange verre ting de to kunne foretatt seg..

Jeg har ikke lest boken selv (noen må tross alt jobbe med å bekjepe fattigdom her i landet), så det kan sikkert hevdes at boka er tynn når det gjelder sidetall (og ja, kvantitet er jo Arbeiderpartifolks viktigste kriterium i en sånn vurdering). Men det er jo påfallende hvor raske Arbeiderbevegelsens fremtid her har vært til å gi detaljrike kommentarer, ca en time etter at boken ble lansert.

Skulle nesten tro de hadde lært noe av rask handling-Haga.

For en ukes tid siden annonserte Aftenposten at havnivået kunne komme til å stige med 75 meter i fremtiden, på grunn av menneskeskapte klimaproblemer. Nær sagt uansett hvilke tiltak som nå settes inn, forutsatte en såkalt NASA-forsker at alle ferskvannsressurser skulle komme til å smelte.

Jeg antar NASA her ble brukt som legitimerende faktor for å komme med den mest sinnsvake fremtidsfrykten i klimadebatten hittil (og for å si det slik: Der har det vært mye. Som Aftenposten har bidratt med).

I dag har tanta et interessant oppslag om at NASA har regnet feil. Ikke om dette, selvsagt, men om en trussel som rent objektivt sett ikke bare vil føre til stor tilgang til alle som utsteder dykkersertifikat, men faktisk kunne fjerne livsgrunnlaget på kloden. Nemlig at en astroide skal knerte kloden, i 2036. Når er vel ikke dette noe å gå og engste seg massivt over, på den annen side finnes det en god del levninger på naturhistoriske museer verden over som opplevde the dark side of the force, hva astroider angår.

Det interessante er at det ikke var en helt ubetydelig regnefeil titanene i NASA hadde gjort. NASA beregnet at sannsynligheten for at asteroiden Apophis ville treffe Jorden, var 1/45.000. En tysk trettenåring pekte på at det her er “to nuller for mye i nevneren.” Altså øker sannsynligheten for atroidekræsj i 2036 flere hundre ganger. Og dette fordi NASA - romfartsorganisasjonen - hadde utelatt å ta inn i modellen at astroiden kan treffe en av de mange satelittene som går i bane rundt jorda. NASAs satelitter.

Nuvel. Alle kan gjøre feil. Selv NASA. Det fine er jo at NASA innrømmer feil også. I dette tilfellet.

Og, by the way: Skulle astroiden kræsje med jorden i 2036, vil følgende scenario utfolde seg:

Om asteroiden treffer Jorden, betyr det at en 320 meter bred og 200 milliarder tonn klump av jern og iridium vil falle ned i Atlanterhavet.

Sjokkbølgene vil skape massive tsunamier, som vil ødelegge både kyst- og innlandsområder, og en støvsky som vil formørke himmelen i all overskuelig fremtid.

Det ser med andre ord mørkt ut. Og tidvis ganske vått. Kan det være at det var dette den såkalte NASA-forskeren Aftenposten omtalte i forrige uke, faktisk tenkte på?

Lett inspirasjonssøkende, her er bob hund:

Håper våren snart er her.

- Bortsett fra Gerhard Heiberg, selvsagt?

I Dagbladet i dag sier den kinesiske ambassadøren at hun opplever å ha det norske folket i ryggen, når det gjelder sommerens olympiade i Beijing. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at vi har en statsminister som hittil har vært opptatt av å svekke egne regjeringskollegaers integritet, og derigjennom være unnfallende overfor verdens største diktatur.

Det kan selvsagt også ha sammenheng med at definisjonen av “folket” i kinesisk terminologi omtrent tilsvarer den norske fagbevegelses definisjon av “solidaritet.” Altså noe som gjelder noen, og jo færre disse noen er, desto mer solidarisk er man.

Det norske folket, slik den kinesiske ambassadøren åpenbart må definere det, har hittil gitt seg til kjenne gjennom særlig en mann. Gerhard Heiberg. Foruten å hevde at han er “den eneste i Norge som prøver å ha en viss forståelse for det som skjer i Kina”, så har han jo klemt siste dråpe ut av den sure sitronen, med å si at Tibet må forbli en del av Kina. Tidligere tiders idealistiske holdning om at IOC ikke skal blande seg inn i en suveren stats anliggender, er dermed avløst av en nesgrus velsignelse av det som det tibetanske folket selv opplever som en undertrykkende okkupasjon. - Vel, vel, da kan vi jo ikke lenger beskylde den gamle helten fra Lillehammer-OL for å være uklar lenger.

Som nevnt: “Folket” har en begrenset definisjon. Men Jens Stoltenberg holdning tilfredsstiller nok også den kinesiske ambassadøren.

Men, for å si det med Avil:

Kina har ikkje mi støtte når det gjeld politikken dykkar i Tibet. De har ikkje mi støtte verken når det gjeld å okkupere andre land, som Tibet og Taiwan, eller når det gjeld bruk av tortur, horrible fengselsstraffar for politiske ytringar eller dødsstraff.

Godt å få sagt det egentlig.

- Like treffsikker som FrPs forslag til ny utlendingslov, er Aftenpostens dekning av klimadebatten.

Der en tidligere har vært bekymret for et høyere havnivå som følge av klimaendringen - de menneskeskapte, altså - som kunne true Bryggen i Bergen og sette enkelte deler av Operaen i Bjørvika under vann (kan det være den femte veggen som dronning Sånn’ja snakket om i går?), kliner Aftenposten til med det som må være vår tids svovelprediksjon nummer en:

Selv de mest ambisiøse klimakuttene vil øke havnivået med 75 meter, mener NASA-forsker

Vi kan altså bare belage oss på å vende tilbake til å leve i havet. Sånn sett er det kanskje en viss syklus i det hele, ettersom vi alle stammer nettopp derfra.

For det kan vel aldri komme på tale å tillate mer boligbygging i marka, sånn for å forebygge den katastrofen som vi nå vet vil komme?

Det eneste som ikke helt stemmer med den artikkelen er at det ikke er Ole Mathismoen som har skrevet artikkelen. Det bekymrer meg faktisk.

Se også Vampus.

… something completely different…

Mens man venter på det helt store:

Blue, blue, electric blue
That’s the colour of my room

Where I will live

Blue, blue
Pale blinds drawn all day

Nothing to do, nothing to say
Blue, blue

I will sit right down, waiting for the gift of sound and vision
And I will sing, waiting for the gift of sound and vision

Drifting into my solitude, over my head
Don’t you wonder sometimes
‘Bout sound and vision